Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om, men jeg kjeder meg og da får jeg vel blogge litt da. Dere får være med meg på tur i dag. Turen i dag gikk til Bygdøy, siden jeg fant ut at med kropp så stiv, støl og vond så var det greit å ligge unna is. Ikke har jeg brodder heller, de fordømt dyre broddene har blitt ødelagt atter en gang. Plast som ikke tåler kulde eller strekk er jo virkelig genialt til vinterbruk. Har vi is på sommeren kanskje? Nei, vi har ikke det, og jeg ønsker meg brodder som tåler litt mer enn ikke noe! Nok om det, nå tror jeg bildene er ferdig lastet opp og helt sikkert herpet litt i photobucket.
Endelig sluppet «fri». De må nemlig gå litt her hos meg før de får løpe. Uta må ned på jorden og slutte å bråke først. Det går kortere og kortere for hver gang. Vi har fortsatt litt glipper, men da er det som hun tenker «flate heller, nå glemte jeg det IGJEN» Så kommer hun luskende og går litt «hit» før hun får gå rolig frem igjen. Deretter glemmer hun seg en fire fem ganger til, kommer egentlig helt an på hvor vi går. Er vi på slike steder som i dag, så kjeder hun seg og da tar det enda lenger tid. BOOORING! Så da herjes det med Asti stakkars, og tester min tålmodighet og om jeg klarer å være konsekvent hele tiden. Jeg er så drittlei det bråket hennes at joda, jeg er konsekvent. Uta gir seg ikke, men det blir mindre og mindre av det.
Fort deg litt da! Jeg går så fort jeg bare kan jeg. Med ett kne og en kropp som skriker om at jeg må ta det med ro, så går det ikke fort med meg. Som Maria sier til meg, da får de dobbelt så lang tid og vips har jeg knall god samvittighet!
Vi labber inn i en litt mørk del av Bygdøy så her blir det ingen bilder, men jeg traff jo på grinebiteren som vanlig. Han hater hunder, han hater hundeeiere og han hater familien til hundeeierne. Han lar settereiere gå uten bråk, men siden jeg tar hensyn må jeg finne meg i å få kjeft. Finn logikken er dere snille. For all del, jeg later som jeg er godheten selv til en viss grense, da sprekker det og jeg forteller idioten om reglene, om rådyret som ble drept av en setter i fjor og at ring to er ikke ring en. Da spør han som vanlig om jeg er gift og joda det er jeg jo, hvorpå han svarer «stakkars mann». DA snur jeg ryggen til å går :p I dag ventet jeg litt med det og lurte på om vi ikke snart kunne finne på noe annet? Han ble litt satt ut og jeg fortalte han det at nå har jeg gått på Bygdøy i mange mange år, jeg har møtt fyren mange mange ganger og vi har «snakket» mange mange ganger. Jeg fortalte han det at jeg begynner å bli skikkelig lei av å få kjeft på andre vegne og at han nå har å huske meg. Jeg vil ikke ha kjeft mer, jeg plukker opp etter meg, jeg tar hensyn og jeg passer på bikkjene mine til tross for at det ikke er båndtvang.
Vel ute av skogen, noterer jeg meg at båtene her ikke har tatt så stor skade av uværet i natt. Eller hva skal man kalle det. De på vestlandet flirer vel litt av oss som hoier over trær som har veltet. De har tross alt store seilbåter inne i svømmehaller liksom… jaja blandet litt her, men det var litt artig i hodet mitt det der. Uansett båtene hadde det fint her. Det var ikke like bra for treet under, det hadde sett sin siste julaften
Triste greier… Jeg kom på sånn ca der at jeg tok så masse fine bilder før. Jeg så motiver og klarte å ta fine bilder. Nå har jeg mistet helt det der og ser ikke motiv som tidligere. Heller ikke lys klarer jeg å fange slik jeg gjorde før. Da hadde jeg bare ett stusselig lite kompaktkamera. Æsj, man får bare fortsette å ta bilder, kanskje det kommer tilbake. Nei nei, dette var ikke fisking etter komplimenter.
Astimin, han driver meg både til vanvidd og til gapskratt den hunden. Det siste halve året har vært tøft for meg og uten han vet jeg ikke helt hvordan det kunne godt. Ja begge dyra skal ha skylda for at jeg har klart å holde hodet over vann. Jeg har måttet ut uansett hvordan jeg har det og det hjelper litt med frisk luft og se litt andre. Vanskelig å si hva som har vært verst, den absolutt verste tingen holder jeg for meg selv og er forbeholdt mine nærmeste. Det nest verste var vel da jeg skjønte at jeg faktisk aldri mer (en skal aldri si aldri) kommer til å trene hund mot konkurranse lenger. Ikke har jeg motivasjon, den har jeg prøvd å finne igjen de siste årene. Det jeg har gjort med Uta har vært av ren plikt. Så sammen med skrall og dårlig kropp har jeg ikke nubbsjangs. Jada, jeg vet at andre med kroniske smerter klarer, men jeg er ikke noen andre ;) Etter det kommer operasjonen og det som fulgte med den. Kneet er heldigvis helt fint igjen, men jeg har belastet så feil lenge nå at jeg har fått forkalkninger og annen dritt rundt kneskåla.
Bade gjør vi året rundt sier Asti. Han synes nok det var litt i kjøligste laget siden han bare vasset :p
Du skal være rimelig deppa for å ikke trekke på smilebåndet av den der. Herremin han er rar han! Fjolledyr!
Jeg har alltid vært fasinert av tomme ting. Tomme benker og tomme husker og slike ting. Det er så fint på en trist måte. Spesielt barneleker som enten svinger eller snurrer ennå. Benker som er tomme minner meg om eldre mennesker som ikke sitter der lenger.
Dette treet synes jeg er så fint jeg. Får vel kanskje ikke helt vist det, men synes det er fint for det sånn i virkeligheten
Hun er kanskje liten utenpå, men inne i seg er hun kjempestor! Fyller en hel benk og litt til faktisk. Lille trollet mitt! Av og til er hun ett trehodet troll med masse vorter på nesen, de er så stygge og store at det vokser trær på dem! Hun blir det når hun ikke kan høre meg og bare er ute etter å ta Asti. Stakkars, han kan finne på å stå fredelig i sin schæfermanneverden og tisse han og så får han trollet rett i nakken som sier VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!!! Jeg ser greia med at hun skal kontrollere han til vanlig, den ser jeg, men altså, han trenger ikke å kontrolleres når han bare står å er dum? Tror vi kan konkludere med at en tispes vei er totalt uransaklig!
Hun skal være fordømt glad for at de resterende timene på dagen er hun bare verdens beste pelsterapi, og hun er bare søt!
Og med disse to lykketrollene sier vi takk for i dag :D