Det hele skle unna for to år siden, ja husker til og med datoen, stedet, underlaget, hvem som dømte i alle ringene og hvem jeg var sammen med og hva jeg handlet.

Dato: 21.09.08
Sted: Hønefoss hundeklubb
Underlag: grus som ødela poter
Hvem som dømte hvor: Rønning kl1 og 3, Brenden kl 2 og elite.
Hvem var jeg sammen med: Kristin
Handlet: Belcando vest.
Oppmøte kl 09 start ca kl 11
Vær: overskyet, litt yr

Æsj, husker det som om det var i går.

Det skjedde ikke noe spesielt, det var vel egentlig det som var problemet. Det skjedde ikke en dritt, alt jeg hadde trent og jobbet, var borte vekk og jeg gikk atter med hund som ikke virket. Klarer ikke å legge det bak meg heller, det forfølger meg som fallemareritt.

Jeg har virkelig slitt siden den dagen med å finne motivasjonen til å trene og starte igjen. Jeg har vel prøvd det meste, lett høyt og lavt, men nei… nå trener jeg mest fordi jeg tror det forventes av meg (innerst inne vet jeg jo at ingen forventer noe av meg), og fordi om jeg ikke trener så mister jeg faktisk en del av det sosiale ved fellestreninger. Jeg kjøpte jo til og med hund nå, for å trene med… Det er vel kanskje det verste, oppdretter forventer nok at jeg skal starte litt med han. Takk gudene for at jeg var litt føre var og ikke kjøpte meg hardcore schæfer, takk og lov for at jeg innså at jeg ikke trengte det.  Det er vondt å si at nå er det slutt, for jeg gir opp litt føler jeg. Eller føle er litt feil, jeg gir jo faktisk opp. Ja Asti er tungtrent, men ikke verre enn at jeg ville klart det, om jeg hadde hatt motivasjonen. Ingen blir verre å trene enn Z.

Nå er det også som om jeg blir bare dårligere og dårligere for hver dag som går, hjelper jo ikke en tøddel på motivasjonen det heller. Nå er det mye sutring her, så nå skal jeg slutte med det :)

Vi har vært å gått en tur med berner sennen damen X’n og hun vet å kose seg:

Og så ett par fra sist uke:

Skjer jo ikke så mye fra min kant, nå som Artimannen har mer eller mindre blitt en sofaschæfer, men litt er vi da med på. Torsdag og fredag lekte jeg engel (det holdt hardt og jeg er sliten ennå) og luftet Hottie for Kristin. Hottie er en korthårssaluki på 17 mnd og innflytter fra Florida (?). Utrolig søt frøken, jeg simpelthen elsker den lille forsiktige saken. For når alt kommer til alt, og hun har blitt trygg så freser hun rundt med en schæfer hælene. Jeg tror Artimannen har samme følelse for henne som jeg har. Torsdag tok jeg med barn, Hottie og Arti i skogen, nærmere bestemt Sognsvann og planen var å gå bakveien opp til Ullvålseter. Det ble med tanken… Hottie og Arti løp og løp og løp litt til før jeg hørte ett skrik fra Hotten og hun kommer ut og ser nokså betuttet ut. Lille tutta hadde skadet seg hun og ett stk livredd hundepasser, vil ikke gå mer med henne… Hadde jo ett sår jo. Så da bar det hjemmeover igjen. Vi var nå ute en times tid og de to hadde løpt godt nok for to timer. Så jeg hadde ikke allverdens dårligste samvittighet. Tok henne med hjem og Hotten gikk inn hos oss med den største selvfølge. Jeg tenkte vel egentlig ikke så  mye over at hun ikke er vant til barn jeg, men det gikk jo over all forventning. Etter å ha funnet litt ut om nabolagets gleder på egenhånd, så roet hun seg fint inne hos meg og var en riktig prinsesse på puffen :) Kristin kom å hentet uttpå dagen og Arti lå rett ut på kvelden stakkars. Slitsomt å ha playdate en hel dag. Fredag var det samme leksa, bortsett fra at da gikk vi ett annet sted. Merket helt klart på begge at de var slitne *ler* Ikke fult så mye løping og Arti var mer opptatt av å stoppe henne enn å leke med henne.Takk til Kristin for at jeg fikk lov til å leke engel i to dager. Kjente det var slutt da og jeg er vist fortsatt ikke helt klar for to hunder *sukk*

Ett gammelt bilde, men skjønnheten og udyret har ikke forandret seg så mye, bortsett fra at Arti har blitt noen cm høyere

Bjerke i helgen var ett skue for seg selv og vi koste oss skikkelig egentlig :) Tror ikke unga er av den samme oppfattingen, men skitt au. De har å kose seg når de er med mor på tur for tenk. Lørdag skulle jeg finne igjen Hottie, som da skulle stilles ut. For å komme frem til den ringen var det en labyrint av en annen verden! Jeg har aldri vært med på slikt før jeg. Kanskje fordi jeg ikke har vært spesielt opptatt av å finne noen i ett hav av telt? Det er liksom ikke fult så vanskelig å finne frem til lp-ringen. Så behovet har jo ikke meldt seg. vel vel, fant nå både Kristin og Hottie jeg.  Så var det nytt oppsøk og denne gangen etter schæferringen. Jaggu fant jeg ikke denne å! Riktig så fornøyd med meg selv planter jeg rompa mi på en stol og der blir jeg! Egentlig ikke store tingene å snakke om derfra, annet enn at det var schæfere som løp i ring, de som jeg kjente gjorde det halvbra, Yaro ble tredje beste hannhund med CK, ellers kjente jeg vel ikke flere?

Søndagen var desto mer spennende :p Også denne gangen var jeg på jakt både etter mynder og schæfere. Myndene var veldig mye enklere å finne i dag, men det var ikke schæferen (selv om den ringen var rett ved veien). Sto ikke så mye inne hos Kristin, men gikk for å finne de andre. Jeg fikk det for meg at de skulle være nede i gjørmehavet, så dit vi gikk. Herregud, så ille det var!  Jeg så eiere frese rundt i dress og uten sko, for det gikk ikke an å gå med sko, da gjørma bare sugde dem opp og spiste dem. Sulten gjørme! Arti synes jo gjørme og slikt er artig han, så han fikk kick der og hoppet og spratt rundt meg. Jeg så vel tilsvarende ut etter å ha kavet meg ut igjen. Fant igjen mine egne og ventet i all spenning på at vår rase skulle dømmes. Den skulle dømmes etter boxeren, så vi fikk jo sett litt på denne rasen. Dessverre ble nok ikke mitt inntrykk av rasen spesielt mye bedre av det. Snarere tvert i mot. Fysj så mye “munnhuggeri” fra de firbeinte. Hørte at tidligere på dagen var en fyr bitt fordi han måtte skille to boxerhanner som barka i hop. Han satt rett ved oss og jeg skal si at tispa hans slettes ikke var noe særlig trivlig. Hun freste nokså alvorlig mot Arti, hvorpå Arti boffet tilbake og jeg fikk kjeft fordi jeg hadde en møkkabikkje *himle* Dommer var derimot noe av det bedre jeg har sett (hihi ja for jeg har jo sett så mange mener jeg). Han dømte også etter gemytt, og de tispene som viste seg å være litt for lite trivelige i ringen ble plassert lavere. Det var kanskje ikke de peneste som kom på toppen, men de var veldig trivelige. Damen som gikk av med seieren som beste tispe, ble handlet på en kjempefin måte og du så at hund og eier var riktig så på nett med hverandre. Den var glad og trivelig og viste seg vakkert i ringen. Nei det var ikke mye trivelige hunder vi så rundt den ringen nei. Det artige var jo at schæferhannhunder lå strødd rundt på bakken og det uten en lyd. Arti lå sammen med en unghund, to voksne hanner og ei tispe. Ikke noe problem i det hele tatt. Nå var to av de hannhundene riktig så trivelige da, men skitt au. De hadde litt å snakke om, men det var ikke noe utrivelig på noen måte. De bare kjedet seg litt. Greia mi er at disse skumsle og farlige schæferene kanskje fortjener ett bedre rykte? I hvert fall slik jeg så dem på søndag. Ikke noe brøling i ringen var det heller, til tross for at de løper nokså tett på hverandre (noen trenger litt mer fart for å få vist seg skikkelig) JAH! Det skal arrangør ha ros for! De utvidet ringen til oss! De bittesmå ringene ville jo vært kjempevanskelig å få vist en stor hannschæfer i trav i. Så all ære!

Etter denne helgen var Arti kjempesliten og sov vel store deler av mandagen. I dag derimot er han våken… Så ut på tur med meg.

Ja nå ser det ut til at schæferen ikke skal vokse så voldsomt mye mer (kulene på frembeina har jevnet seg godt ut), han ser ut til å bli en liten hannhund han og det liker vi  :ahappy: Litt høyere må han bli, for han må innenfor standard hannhund. Eller for min del må han bare være bitteliten, for den lille er vakker i forhold til standarden, men jeg orker ikke å leke så ille ofte i ringen. Dessuten har han dårlig pels og lyse øyne. Så da gidder vi ikke å leke der,  uannsett, bortsett fra når vi må ha en blå da.For jeg håper jo at med tid og stunder kan karre oss til det.

I dag har jeg hastet til Asker for å trene med Gudem, Trine og Laila :) Kjekt å se dem igjen etter en lang treningspause. Merket godt at Asti har trent litt vel mye alene, ja faktisk helt alene i hele sommer. For oi det var artig med andre hunder! Kan vist ikke jobbe da, nei. Så jeg presset litt på, for dette vet jeg han kan bedre enn han viste meg i starten. Da lekte han, kanikkevilikkeskjønnerikke leken. Tullebukken. Så til slutt jobbet han greit i nærheten av goldendamen til Trine. Schako kom ut og han ville gjerne hilse på Asti, fire damer frøs til is og ba til høyere makter om at det ville gå bra. Schako er ikke noe glad i andre hunder han ikke kjenner han. Asti har han ikke hilst noe særlig på, så det var litt i overkant spennende. Begge gutta var kjempeflinke!! Men etter det var det helt klart slutt på treningen for A sin del. Vi prøvde litt til, men jeg ble til slutt nokså frustrert og ga opp… Så da stakk vi til skogs. Jeg må finne på noe her, for foreløpig er alle forsterkerne jeg har alt for svake. Jeg kunne faktisk slå han i hodet med jutepølsa, og han enset det ikke. Jeg fikk veldig lyst til å leke litt med vold, men fant ut at det var best å sette han i bilen.

Maven har jo trøblet masse i sommer og Uta min har stått hos oppdretter store deler av ferien. Det er slitsomt med slik sykdom synes hodet mitt og takker for seg…  Jeg går på nok tabletter sier legen, joda, jeg ser den, men jeg vil liksom fungere også. Ikke bare dø og grave med ned i all verdens selvmedlidenhet fordi jeg ikke kommer meg ut eller fått tatt var på hundene mine pga ekle ekle klumpen i maven som sier at ting er vanskelig nå. Klumpen som stopper meg fra å trene hund, klumpen som stopper meg fra å være sosial så jeg får trent hund, klumpen som gjøre beina seige og tunge, klumpen som gjør det vanskelig å sove og siste men ikke minst klumpen som får meg til å grine selv etter 12 av totalt banale ting. (tårene i dag var lov; barnet dro på feriekoloni, hvordan i all verden skal han klare seg uten mamma i 10 dager??? De neste tårene kom på tur hjem på grunn av tung og vond avgjørelse)

Igjen, bare en ting å gjøre, og det er noe jeg ikke er så rasende god på, nemlig ta vare på meg selv. Så egentlig er jeg litt stolt, men det er fordømt vondt. Jeg har valgt å gi fra meg Uta og la ting skure og gå en liten stund. Nå ville jeg jo ha måttet levere henne om fjorten dager, men mye kan skje i hodet mitt i løpet av de fjorten dagene og hun fortjener ikke det hun. Hun trenger luft, kos og trening, jeg klarer ikke å gi henne alt det. Hun er også en relativt krevende hund som tar mye energi i hverdagen ellers, så jeg greier rett og slett ikke å ha henne hos meg nå. Asti greier seg, han er en robust hund som takler korte turer og lite kos. Trening kan han nok bare få sporadisk nå, men men, deltidslphund vil han nok trives med en stund tror jeg. Sofagris er han ikke så god på, men gi han en kong med leverpostei og livet er bra igjen.

Uta skal nå få valper om 4-5 ukers tid og så skal hun være med valpene sine i 8 uker, så da får jeg god tid på å se om jeg fikser verden bedre igjen. Gjør jeg ikke det, så får jeg utsette det enda mer. Jeg har heldigvis verdens beste oppdretter, som er så snill og god. Jeg er hjertelig velkommen ned for å hilse på, trene eller hva jeg nå vil der nede. Hun var proppfull av forståelse og det var ikke noe problem i det hele tatt. Så Uta står nå hos henne og jeg kan vist få henne tilbake når jeg har overskudd til det igjen. Tusen takk Ragnhild! (om du leser da)

Asti synes det var stor stas å få henne hjem igjen. Han henger i nakken hennes og er direkte PYTON!! Jeg vet ikke helt hva jeg skal få gjort med det heller. Jeg snakker til og hun dør, han driter i hva jeg sier. Jeg klasker til han og hun dør og han driter i det, Jeg forteller han med store bokstaver at han får være så god å drite i henge i Uta; Uta dør og spør om jeg kan snakke litt lavere, vær så snill? Asti hører ikke og lurer på hvem som pep… Artig med to så forskjellige hunder i gemyttet da gitt :p Nei, så jeg får ha på slasken bånd en periode og korrigere gjennom det en periode.

Jeg skulle egentlig nevne litt om treningsmetoder og slikt, for jeg sitter inne med en del her. Vet bare ikke helt om jeg tør :p. Det er liksom kjente og ikke minst kjære som da vil bli nevnt uten navn, men de mf vet meget godt selv hvem de er. Så hmmm. Jo, kaster seg i det, de får heller diskutere det med meg på bakrommet. Jeg står for det jeg skriver. Jeg har notert meg blandt annet at selv om man er klikkersk mot sin egen hund, så er det ikke selvsagt at man er det med andre sine hunder. Lurer litt på hva det er jeg? Man snakker så varmt om det, men så detter det ned ett og annet drypp jeg ser på som svært negativt, i hvert fall for en unghund. Press! Jeg liker ikke press i innlæring, jeg liker ikke å presse valpen min til å gjøre ting han er sliten av, jeg vil heller gi han full jackpot på det han har full suksess på første gang og heller gi meg før en eller annen griner og vil ikke leke mer. Klart noe må vi jo gjøre litt vanskeligere, men på ting jeg vet han sliter, så må jeg gå sakte sakte frem og ikke “true” han ut på noen måte. Han gjør det jo til slutt, men da blir det “ja vel da, drittkjærring”  og hvor hyggelig er det da? Ja det er Asti vi snakker om, jeg begynner nå å bli litt kjent med han og han begynner å bli litt kjent med meg. Han trives ikke under mas, han vil så gjerne, men får schæferuttrykket som sier “øhhhhhh, flapp flapp flapp” og det er tomme skilter på alt som ramler ned. Så når jeg da vet han forsøker på første og andre forsøk, så gjør vi det slik da. Som ruta, han løper fort fort ut i ruta på første forsøk. Han løper fort ut i ruta på andre forsøk, han løper ut i ruta på tredje forsøk, han traver ut i ruta på fjerde forsøk, han passer ut i ruta på femte forsøk, han går IKKE i ruta på sjette forsøk. Ser dere ett mønster her? Stoppe på andre forsøk, og øke vanskelighetsgrad fra der vi var i går sakte. Ja det tar mye lengre tid med en slik hund, enn med en f.eks bc, eller en lettere schæfer. Så jeg må ærlig innrømme at selv om jeg var superduper klikkerdame med shaping som eneste metode, så har jeg nå gått tilbake til trad.trening. Merklige greier, for da får jeg brått høre om tvangsapport, sleng og deng. Nei, ingen som slenger og denger og truer her. Ja, men se der, der kom ordet “truer” inn. For meg har det ordet en svært negativ klang i seg. Jeg vil aldri finne på å slenge og denge, aller minst true en 6 mnd gammel hann schæfer til å gjøre noe. De er treeeege som sirup, ja de forsøker faktisk å gjøre den enda tregere i perioder, raringene. De trenger rett og slett litt hjelp på veien de. Så da får han det han, hjelp og støtte, store bokstaver og mer hjelp, men ikke rop og klask.

Jeg har faktisk mistet litt oversikten over skillet mellom trad. trening og klikkertrening. Er det overhodet noe skille lenger? De sier de ikke bruker hjelpere, men hva er da target, musematte, vegg og gjerder for noe da? Er ikke det en hjelper? Jeg har hørt om de som bruker vegg for å få en penere innsitt f.eks. Der satte hunden seg til slutt inntil veggen i stedet for til fører når fører prøvde å flytte seg vekk. Ja, fører var for sen der, men det der er likefult det samme som vi opplever i trad.trening. Helt tilbake i min start med klikkertrening opplevde jeg at det ble brukt hjelpere, og jeg fikk aldri svar da heller. For da var det en annen fører som slett med fremdrift i avstand, da fikk denne ett tips fra høyeste hold om å binde den til ett gjerde.. hmm? Ja vel, når jeg spør i ettertid hva dette er, nei, det fikke jeg ikke svar på. Ja det å, når man forsøker å spørre og diskutere med en klikkerperson blir den vag og unngår vanskelige spørsmål som en politiker. Det blir som å spørre en virkelig gammeldags trad. trener om hva lederskap er. De klarer ikke å svare og folk ler litt bak ryggen på dem. Tulling rett og slett. Jeg mister fort respekt for folk som ikke kan svare for seg, da gidder jeg rett og slett ikke. Jeg vil ha klare og enkle svar, ikke foredrag på en halvtime som ikke inneholder en skit av det jeg spurte om.

Nå skle jeg egentlig litt ut, men jeg tror jeg prøvde å si at jeg ser ikke forskjellen mellom press i klikkerforstand, og trad. trening. Har dere fått med dere hva jeg prøvde å si høyere opp? Neivel *ler* Ikke jeg heller, så jeg prøver å korte det ned. Altså, jeg vil lære inn ruta via shaping. Jeg får da hjelp av en annen siden han er litt tung og seig i rompa si. På shapingvis venter vi hunden ut. Fint og flott, så skjer scenarioet som beskrevet med 123456 og da nekter man å gi seg. Maktkamp rett og slett. Blir det så himla positivt, og hva er greia? Vil hunden søke mer mot ruta av det? Vil en schæferhanne som i utgangspunktet har litt egne meninger bli bedre av slik maktkamp? Er det ikke da bedre å gi seg før leken ender i grining? Jeg tenker da at jeg har “lurt” han til å tro at dette gjorde han rett og slett av egen fri vilje *ond latter*

Uta trener jeg utelukkende positivt. Hun er tre år nå, og en del kan jeg nok presse litt på, men nei, hun tåler det ikke hun. Så da leker vi mest mulig og trener minst mulig. Eller trener mest mulig og leker minst mulig :p For ja, jeg trener mens jeg leker med henne, hun har bare ikke skjønt at jeg drar strikken hennes veldig lang :p Slappe dumme strikken til mor det.

Nå har jeg hatt 5 totalt forskjellige hunder å trene, og jeg føler jeg har lært ekstremt mye av hver enkelt. Quando som lærte fort og som jeg ødela helt selv, Faro som var en tung diger slask, som ikke orket å trene, Z som var full av fart og spenning og lærte ekstremt fort, både på godt og vond. Juta som er ekstremt villig til å lære, men samtidig så utrolig usikker og redd for å gjøre feil. Og så Asti da, Herr Skalbareventlitt. I hver enkelt hund har det vært mange utfordringer, og jeg har lært masse av hver enkelt hund. Jeg tror det er enormt viktig å se an individet man jobber med. Jada, jeg vet, alle gjør jo det… men nei, ikke alle gjør det rett og slett. Innrøm det og godta at det er slik. Trad.trenere er mye flinkere til å se i vidden og på individet, de har flere forskjellige veier mot målet.

Ble en uhorvelig lang blogg i dag, men hadde litt på hjertet og det er sikkert ekstremt kaotisk og jeg fortjener prisen for forvirrende blogg innlegg, men skitt au.

Nå skuer mine øyne blå himmel, så da pakker jeg kamera, en ball og litt snop i en eller annen jakke som jeg ikke har og går ut på tur og aldri sur.

Så gikk jeg nå på turen min i dag og tenkte over hvor urettferdig livet er. Brått tenker jeg på foret, og kommer like brått på at han har jo fått Eukanuba de siste ukene :o HEY, har jeg ikke hørt om noe slikt fra flere? Altså kraftig røyting. Etter å ha snakket litt med andre, så kommer det frem fra flere at hundene deres også mistet pels, som om de fikk betalt for det, av det foret.  Så da avblåser jeg alle planer om å gi opp hund og starte med gullfisk (eventuelt boston terrier). Inntil videre hihi. Man skal ALLTID ha en panikktanke i bakhodet. Så er man klar liksom, tilfelle noe skulle gi meg grunn til å være det. Strengt tatt er det da alltids en grunn *ler*

Ellers tror jeg vi er inne i puberteten nå. Han tuller rundt og reagerer på alt. Henger seg opp i tisseflekker (fyfyfy) og er skikkelig rar rett og slett. Det er egentlig ikke mulig å bli rarere, men skitt, han er rar. Veldig klengete og jeg fikk flashback til Juta i starten i dag på turen. Han hang i beina mine og gikk ikke vekk fra mine ben ett sekund. Så jeg trodde han var sliten og varm jeg, så da ruslet jeg hjemover igjen. Så feil man kan ta da gitt! Etter to timer var det jaggu artig å være Asti. Det var slettes ikke så artig å være meg da, for han kunne faktisk dekke fra stå han i fanget mitt. Og når Asti dekker er det gjerne med hele seg… Så med labber i hodet og pc’n som flagret ble jeg rett og slett litt småirritert *ler* Så da ga jeg han metallapporten. Genialt ikke sant? Hallo, jeg har nettopp fått labber i hodet. Som om det blir bedre av å gi han en metall *himle* Jeg ble rett og slett tvunget til å trene med han. Så da gjorde vi det da! Tullebukken mente han kunne sitte fot han, helt av seg selv. Vel, fot er på min venstre side og ikke rett bak meg og klype meg i rompa. Han er en nokså kul gutt når han er i det humøret der :D Vi ble enige om, mellom latterkulene, at fot faktisk er på min venstre side. Etter at vi var enige om det, så vi litt på vendinger til høyre på stedet. Siden foten hadde vært så rasende festlig, burde det gitt meg ett hint om dette kom til å bli enda morsommere. Så stuetrening ble mer lattermusklatur trening enn noe som helst fornuftig… Viktig å ha det gøy!! Vi sliter nok som det er, så det er artig med slike enorme lyspunkter. Det viser meg at han har lært ett og annet. Han har en viss forståelse av det meste og tilbyr av seg selv uten hjelp, så da føler jeg at vi har kommet ett stykke på vei :D

Nå maltrakterer han en vedkubbe, mens han skuler på katta som har inntatt verandaen vår og er sjef der…  Jeg derimot gruer meg til å fore han *ler* Da blir han enda mer spinnvill. Jeg skal IKKE falle for fristelsen i gå på tur så han går seg ned. Mye vil ha mer har jeg hørt…

Utover brygga i frisk og oppmerksomt trav :) Han er nå pen da, lille laban

Kan jo bli riktig så pen han

Deilig å dyppe seg litt

Svømmer så vannet fosser

Det som går inn i hvalen, må også ut av hvalen

Søte valpen min

Fange vann med munne lukket er ikke alltid så vellykket.

Valpen blir sliten av all denne aktiviteten, så da legger man seg i en kassert sofa

Så fikk vi besøk av Kristin og hennes 4 salukier, Qui, den staslige hannhunden, Indiana og Bess, de sure tantene på 10 (dessverre ingen bilder) og lille Hottie, den lettere fjollete og rare jentungen. Jeg har en aldri så liten forkjærlighet for Hottie og Qui er bare vakker og snill, Gud hjelpe den meg den hunden er god. I går bestemte han seg for at Asti trengte litt oppdragelse. Han satte alle sine kluter til og fortalte han ett og annet. Kristin var redd det var for kraftig, men Qui brukte ikke munnen sin, annet enn å dytte og lage lyd. Asti tok hintet og var bare søt og litt underdaning. Rart dette, han svarte opp en tispe her forleden som prøvde å oppdra, men jeg har sett at han har underkastet seg både en boston, en rottis og nå også Qui. Ja bilder skal var det:

Hottie lurer på hva barna driver med der nede i vannet

Hun lurer veldig på hva dette er for noe rart

Hun prøver seg hun, mor er jo tross alt der ute

æææsj! Ekle norske bølgene!!!

Da finner man seg en stein, og står der og hviner etter mor som helt sikker kommer til å bli borte i vannet

Qui er vakker han!!

men av og til skjærer det seg også for han...

Ørkendyr i lyngen

Det er fortvilende med en hund som ikke liker å leke så mye og heller ikke liker godbiter så godt (ja på andre dagen på sultestreik igjen). Jeg har snakket med kjente og ukjente, forkastet ideer og beholdt noen. Den siste er vel snekret sammen i hodet mitt av forskjellige råd og tips. Gørill Nordve fortalte meg om sin cocker som var totalt uinteressert i apporten og hvordan hun jobbet med den, for å få den artig. Jeg har tatt en del av det og bruker det på Asti. Hun lekte med apporten selv, og lekte gal dame med apport i veska *ler* Jeg har med ballen på alt vi gjør, men jeg bruker den ikke så mye. Asti liker jo ballen i korte perioder, så han får ha den til den perioden har gått ut. Altså kaste, leke og avslutte. Fjerne ALT av leker her inne, innkludert barna :p Altså de har fått streng beskjed av meg, skal de leke med schæferen får de kaste ballen hans. De skal være minst like engasjert i den ballen som han skal være (ergo lik Uta). De synes det er innmari slitsomt, så da får jeg ikke hjelp til å skape en ballgal schæfer (rekk opp hånda alle som fikk vondt i maven nå).  Da gjør jeg det selv for tenk.

Det ser ut til å ha løsnet bittelitt. Her forleden tilbø han fvf for å få ballen. Kjempebra!!! Han ga seg ikke heller, så selv om jeg puttet ballen i lomma så kom han igjen og igjen. Jeg er jo ett sippemenneske så da grein jeg… Herregud, har jeg virkelig så mye å lære her i verden at ingenting er gratis? Litt gratis kan jeg vel få, så jeg slipper å grine hver gang noe løsner? Uta er vel det nærmeste jeg kommer letttrent hund. Hun å har sine utfordringer og jeg ser ikke for meg at vi kommer høyere enn maks kl3 med henne. Da begynner ting å kreve at hun skal mye vekk fra meg og det er mye selvstendig arbeid. Skal jeg få det til, så er det mye jobb på veien og igjen mye tårer og frustrasjoner. Nei, det skal ikke være enkelt, men ærlig talt da! Asti kunne i det minste vært glad i enten mat eller ball, han er da schæfer for *banneord*, ikke en fordømt amøbe av en sofagris.

Vi har vel fjernet oss totalt fra klikkertrening. Eller nå juger jeg litt, jeg bruker ros og hjelp, men aldri straff! Han er nemlig veldig glad i stemmen min :D Takk gudene for det! Jeg jobber med en ting av gangen og forvirrer han ikke med flere atferder. Det er tross alt schæferhannhund på 6 mnd her, han har alt en del utfordringer bare der spør du meg, om jeg ikke skal surre inn flere atferder jeg vil ha :p

Nå får jeg sikkert høre at han er jo bare en valp. Jepp, han er det, men valper pleier stort sett å være litt mer interessert i trillende ting, mat og andre små artigheter her i verden. Jeg krever slettes ikke at vi skal ha kl1 inne ennå, dit har jeg god tid. Føler bare at vi bør være litt lenger enn utgangstilling, tre skritt fvf (ikke satt sammen), vendinger til venstre og helt om. Sitt og bli bør vel også være mer enn 10 sekunder og med mer enn 2 skritt unna, osv osv.  Slik jeg ser han nå, er han vel på de siste dagene av ett valpekurs. Altså, slettes ikke langt, men med en relativt god hverdagslydighet.

Dere sier vel at Uta har tatt mye av min tid. Ja dere har helt rett i det! Så jeg har ikke fått trent så allverdens med han, men lell…. Litt lenger bør vi ha kommet, for jeg har trent med han hver jævla dag. Det har jeg lagt på hylla og vi har ikke trent bevist på 4 uker.

Det verste er at han er faktisk kjempelettlært!! De tingene han faktisk har “skjønt”, gjør han superfort og ivrig.

Han har masse gode sider også altså! Han har en super avknapp, og jeg kan skru han fort på igjen om jeg vil det. Han har begynt å bli mer kosete og tar litt mer plass, han har vært litt mer usynlig i forhold til meg, mens Uta var hjemme. Han er sosial og uredd. Ja, nå juger jeg igjen. Vi har nådd 3 del av spøkelsesalder *ler* Steinen på golfbanen er dritskummel!! Søppelkassen å! Mannen med skjegg, du og du, han kommer helt sikkert til å spise oss levende! MEN han løser ting stort sett på en tilfredsstillende måte. Han gjemmer seg ikke bak meg, men holder seg på siden eller i front. Han forsøker å gå på bort selv, men trenger litt hjelp på veien. Steinen var vel det som tok lengst tid av det han har fått dilla på. Så der måtte jeg hjelpe han å avreagere. Han var nok ikke helt ferdig, for på tur hjem måtte den skremmes litt til, men da var han stolt altså, for han løp rett bort til den, sa boff og løp noen runder rundt den, men uten bust og var egentlig bare fjollete. Så han er ikke ille altså, det er bare dette med trening som fortviler meg en del.

Nå ligger han på trappa her på hytta og er schæfer :) Passer på at ingen i hele verden kommer inn på hans terriotoriet og er sjef :) Tenkte å få tatt noen bilder av han etterpå. Han har jo vokst seg både stor og større han :)

Valpene ventes i slutten av august.

SchH1 Kkl1 Nuch Cayira`s Herro

BH Welincha's Uta

Dessverre er jeg syk om dagen, så snuppa til mor er hos Belgen i en periode. Håper det ikke tar lang tid, for mye verdifull trening går bort her. Nå får jeg jo ikke gjort så mye uansett, 5 uker og så er det “slutt”, da må hun inn i barsel og skal bare dulles med. Kanskje greit at hun ikke er her nå i denne tiden, jeg er jo livredd for å gjøre noe galt, og ville knapt turdt å kaste ball med henne :p Livredd for de små i maven. Nå vet vi jo ikke om det er noe der, men man håper jo!

Astimann, er en slask! Og jeg har blitt ekstremt godt kjent med tenna hans. Vi skylder på Uta der, hun har ikke vært streng nok med han :p Så jeg må trå til, både i hverdagen og på trening. Jeg nekter å gå rundt å være blå på armene bare fordi han synes det er så stas å leve!  Han er nå artig å jobbe med å da, ting går himla tregt, men han er en schæfer, han er en gutt og han er 6 mnd. Det er veldig mye i mot han det, stakkars *ler* Han har omsider skjønt utgangstilling, og ting begynner å løsne når det gjelder fvf, han sitter og dekker så flott atte og en riktig smartas når det kommer til ruta. Ang den der, så må jeg en skikkelig tur i tenkeboksen, han er ikke noen border collie :o Han ser ikke helt vitsen med å løpe himla fort i ruta han, så han lunter i pass ut. Jajajaja jeg skal ha bedre tid, men det holder veldig hardt. Jeg nekter plent å bruke for mye hjelp der ute, så jeg må virkelig tenke. Jeg har tenkt litt på målbildning, så jeg skal prøve ut den biten der litt og se om det er noe for han.

I dag tuslet vi en tur i parken, både for å trene og for å leke litt på jordet. Treningen gikk veldig bra den, men igjen, han må lære seg å jobbe for å få ballen og han trenger ikke å bestemme når han er ferdig. Det er vist litt tøft. Jeg har gått helt tilbake i fvf, for jeg tror jeg har rast frem for fort med tanke på hvor lite jeg har trent med han. Så når han fikk belønning for å være på min venstre side og kikke opp, så løste det seg fort :) Så tror det er veien å gå. Sitt og bli er nå på tre skritt :D Flinkeste!! Jada, burde vært lenger i forhold til dette å jeg, men jeg har som sagt ikke vært flinkest til å trene han.

Siden han taklet apporten så bra i går, gikk jeg løs på neseprøvene i dag. Han synes jeg var passe teit som la fra meg ting i høyt gress, så han hadde en mening om at jeg skulle finne den igjen selv. Når det først gikk opp for han hva han skulle gjøre var det kjempemorsomt! Makulering er obligatorisk, men det tar vi for seg selv. Søksøvelsen er en ting, hold fast noe annet.

Ellers tuslet vi tur i parken. Han er brått ikke så flink til dette med innkalling og sliter bittelitte granne, ikke mye, bare ørlite, med å konsentrere seg om å komme tilbake når jeg roper på han i nærheten av noe spennende (les: andre hunder). Så da tok jeg han i bånd og han fikk ros og ball hver gang han så en hund. Han er lettlært den valpen :D Hundejordet gikk vi også oppom… du verden så høflig han er :/ Buse bort med bust fra haletuppen til snuta *ler* Han fikk klar beskjed (rettferdig) at slik oppfører man seg bare ikke av en eldre hanne.  Så da diltet han i rompa på denne og fulgte med på hva dagens store gud fortalte han om oppførsel og slikt blant andre hunder. Ellers hadde han en plan om å knekke ryggen på en bitteliten sak. Eh nei, den planen støtter jeg ikke, og jeg tar han i bånd, lar han se litt og han legger seg ned. Da tusler vi av jordet og hjem.

Her hjemme i dag har han hjulpet meg med husarbeid… vi er vist inne i en makulerings periode, for sofaen var vist fin å dele opp mens jeg holdt på med andre ting :/ Gøy med valp…