Nå har Uta (ja for det er jo det stamtavle navnet hennes er :p) vært hos meg såpass lenge at jeg til og med har fått navnet hennes riktig *ler* Jeg har nå blitt ganske så godt kjent med henne og det er på tide å komme med en liten presentasjon av hunden Uta :)

InneUta: InneUta er en kosgris av de helt store dimensjoner. Vi sier at nordmenn blir født med ski på beina, Uta ble født med en sofa på kroppen. Sofaen er helt klart det beste å ligge i, til tross for fine senger, flotte dyner og herlige puffer så er sofaen best. Aller best er det på kvelden når far setter seg. Da måker hun seg inntil. Ja måker! Hun har en helt spesiel teknikk hvor hun unngår å reise seg for å flytte seg til person til person, nemlig legge seg så lang hun er og bruke hodet til å bulke seg bort. Når far har satt seg til for kvelden og Uta har ormet seg godt til rette er det IKKE populært å flytte på seg. Da blir hun grinete, dronningen har jo lagt seg til for å sove jo! Ikke sur eller noe, men uffer og akker seg veldig. InneUta kan også være en riktig slitsom schæfer inne. Når Uta vil noe, så løper hun veldig mye med forbeina sine… da klasker i bakken og er veldig mye på en måte. Det høres at hun stresser rett og slett. Trenger ikke se henne, selv om hun er in your face hele tiden lell, det holder å høre henne. Ja, også har hun nok perfeksjonert dette med å være mest mulig i veien hele tiden, når noe skjer. Hun er fin da, selv om hun tøyer tålmodigheten min på morgenene. Da har vi alltid litt dårlig tid og det synes hun vist er viktig å bidra til *himle* Det er ekstremt godt at hun er søt :D

TurUta: TurUta er en kjedelig Uta når hun går alene. Da trives hun best i beina mine. Ja, såpass at hun nesten flytter inn i skoene mine. Det er fordømt irriterende!! Jeg går å sier til meg selv at jeg ikke skal la meg irritere… men det er vanskelig av og til altså. I dag derimot løsnet alt brått! Hele turen i dag lå hun foran meg og ut og inn av skogen. TurUta med andre er artig. Uta trenger en venn og stort sett finner hun seg noen å henge i rompa på. Selv om jeg ser hun begynner å bli mer og mer selvstendig. Spesielt med Lita er hun i sitt ess. De to er veldig like i væremåte og Uta er nok litt opp til Lita *ler*. TurUta med andre kan også være ett sant mareritt. Sammen med Nora er hun pyton!! (sorry oppdretter Belgen…). Uta har ett ekstremt jaktinstinkt som er godt å ha på trening, men jeg kan helt klart styre meg for det når vi tasser tur med Nora. Uta har blitt veldig mye bedre og sist tur klarte jeg puste med maven og senket skuldrene litt. Nora inviterte til litt løping og så litt mer komfortabel ut. Så det blir bra dette :) TurUta er alt på tur hun, fra drepende kjedelig til tanketom flyveschæfer uten brems *ler*.

JobbeUta: Gosj det er gøy!! Hun er så morsom å jobbe med. Jeg koser meg på trening og jeg har ikke noenting jeg gruer meg til å jobbe med. Hun vil og vil og vil enda litt til. Selv når hun er schæfer på sitt beste er hun herlig å jobbe med. Når jeg sier det, så tenker hun veldig mye og vurderer eventuelle muligheter. Så utfordringen min er jo å klare å vente til hun har tenkt ferdig og ikke mase på henne. Her har jeg ikke noe negativt jeg kan komme på, og det er veldig bra :)

Uta og meg: Jeg koser meg med henne, og jeg digger henne herfra til månen. Jeg har tålt mye skittsnakk om de andre hundene mine, men denne frøkna skal man vist tråkke forsiktig rundt :p Jeg tåler ikke mye her, før jeg blir sår og sart. Hun er min lille prinsesse og hun knapt gjøre noe galt (bortsett fra å mase om morgenen og true med å spise Nora). Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å beholde henne. Jeg har også kommet frem til at jeg faktisk ikke trenger en grå en. Uta har mer enn nok i seg for min del :) Man kan si hva man vil, men mistenker at skjebnen lekte seg litt med oss her. Lille rare schæferdamen som ramlet inn i livet mitt bare en stor uke etter at Zizco døde.

Trening i dag: Uta har ødelagt poten sin, men det hindrer da ikke meg fra å trene litt forsiktig på jevnt underlag. Hun har jo en fantastisk plog, men nå har det seg slik, at det vil vi jo ikke ha. Måkebilen tar seg av ploging her i Norge. Så vi jobber  med det nå. Jeg kunne helt sikkert stilt til en FA nå, men siden jeg har noen planer om å konkurrere med henne (husj, jeg vet hva jeg har sagt :p) så vil jeg ha ting litt mer på greip. Så oppdretter får bare smøre seg med tålmodighet, de skal få en boks til jul. Jeg aner ikke hvor jeg får kjøpt det, så om noen vet si i fra, da kjøper jeg en boks til meg selv også *flir* Ja altså, det går mye i venstrevendinger her + rygging. Dette er drepende kjedelig for meg, Uta synes alt er moro og gleder seg til hva nå enn det er. Så vi pusler litt med elite øvelser også. Vi begynte så vidt med ruta for en stund siden, men jeg la den bort fordi jeg var livredd for at hun skulle få markørhangup. Fikk kjeft av mine gode venninne Kristin og så begynte vi med det igjen i går. I dag hadde hun knukket den koden gitt. Vi fikk oss en god latter når treningen var slutt og bikkjene skulle i bilen. Hun hadde helt andre planer og løp direkte i ruta! Det haglet baller *ler* Ellers er vi godt i gang med felles sitt, hun sitter stødig og fint og jeg skal begynne å gå i skjul. Her er vi bakvendte vi… andre sliter jo med sitt. Vi “sliter” med dekken vi. Det synes Uta er vanskelig! Ligge stille så lenge, med så mange artige hunder rundt seg da gitt! Apporten går det fremover med og vi storkoser oss på trening igjen :D Den følelsen har jeg ikke hatt på veldig veldig lenge.

Sånn, lang blogg uten bilder…